Hva er Gardners multiple intelligenser?

Howard Gardner foreslo opprinnelig sju intelligenser i 1983 — lingvistisk, logisk-matematisk, musikalsk, kroppslig-kinestetisk, romlig, interpersonlig og intrapersonlig — og la til naturalistisk i 1999. Han har også diskutert en mulig eksistensiell intelligens uten å fullt ut fastslå den som en niende.

Er teorien om multiple intelligenser vitenskapelig bevist?

Nei. Store studier som testet mennesker på tvers av Gardners foreslåtte intelligenser, fant gjennomgående at skårene korrelerer med hverandre i stedet for å fungere som uavhengige evner, noe som støtter den tradisjonelle enfaktormodellen for intelligens fremfor Gardners påstand om at intelligensene er atskilte.

Er multiple intelligenser det samme som IQ?

Nei. IQ-tester måler et smalere sett av resonnerings- og kunnskapsevner og kombinerer dem til én skåre. Gardners teori foreslår en langt bredere, ikke-validert liste over talenter — inkludert musikalsk og kroppslig-kinestetisk evne — som IQ-tester ikke engang forsøker å måle.

Hvis belegget er svakt, hvorfor undervises det fortsatt i skolene?

Teoriens appell er stort sett pedagogisk og motiverende — den oppmuntrer lærere til å verdsette et bredere spekter av elevenes styrker — snarere enn vitenskapelig. Populariteten i klasserommene har fortsatt selv etter at psykometrisk forskning har funnet lite støtte for den som en modell for hvordan intelligens faktisk er strukturert.

Gardners teori om multiple intelligenser: påstander vs. belegg

Psykolog Howard Gardners teori om multiple intelligenser hevder at intelligens ikke er én generell evne fanget i én skåre, men et sett av stort sett uavhengige talenter — musikalske, kroppslige, interpersonlige og flere, ved siden av de logiske og verbale ferdighetene IQ-tester måler. Det er en av de mest innflytelsesrike idéene i moderne utdanning. Det er også en av de mest omstridte idéene i intelligenspsykologien. Her er hva teorien faktisk hevder, hvorfor den fikk så bredt gjennomslag, og hva som skjer når den testes empirisk.

De åtte (og en foreløpig niende) intelligensene

Gardner foreslo først sju intelligenser i Frames of Mind (1983), og la til en åttende i 1999 (Gardner, 1983):

Lingvistisk — ferdighet med ord og språk.
Logisk-matematisk — resonnering, tall, abstrakt mønstergjenkjenning — den nærmeste overlappingen med det en tradisjonell IQ-test måler.
Musikalsk — sensitivitet for rytme, tonehøyde og klang.
Kroppslig-kinestetisk — kontroll og koordinasjon av kroppen, som hos idrettsutøvere eller dansere.
Romlig — å mentalt manipulere former og rom.
Interpersonlig — å lese og samarbeide effektivt med andre mennesker.
Intrapersonlig — selvforståelse og selvregulering.
Naturalistisk — å gjenkjenne og klassifisere mønstre i naturen (lagt til 1999).

Gardner har også lansert en mulig niende, eksistensiell intelligens — sensitivitet for ‘store spørsmål’ om liv og mening — uten å fullt ut forplikte seg til den som en formell kategori.

Hvorfor den er populær, særlig i skolene

Teoriens appell er lett å se: den forteller hver elev at de er intelligente på en eller annen måte, i stedet for å rangere dem langs én akse. For lærere gir den et vokabular for å verdsette ferdigheter en konvensjonell test ignorerer — musikk, bevegelse, sosial evne — og en begrunnelse for å undervise det samme stoffet gjennom ulike formater. Det er en genuint nyttig pedagogisk idé uavhengig av om den underliggende påstanden om intelligensens struktur viser seg å være riktig, noe som er en del av hvorfor teorien har forblitt innflytelsesrik i utdanning selv etter at psykometriske forskere ble stadig mer skeptiske til den.

Hva belegget faktisk viser

Når Gardners foreslåtte intelligenser er blitt målt direkte og testet mot hverandre, har resultatene ikke støttet uavhengighet. Visser, Ashton og Vernon (2006) bygde tester for hvert av Gardners domener og fant at mennesker som skåret godt på ett, som regel også skåret godt på de andre — mønsteret som forutsies av én generell faktor (g), ikke av åtte urelaterte evner. En separat kritisk gjennomgang kom til en lignende konklusjon om de bredere påstandene som fremsettes for teorien innen utdanning og populærvitenskap (Waterhouse, 2006). Ingenting av dette beviser at mennesker ikke har ulike styrker — det har de tydeligvis — men det taler imot at disse styrkene er separate intelligenser i ordets målbare, psykometriske betydning.

Hvordan dette skiller seg fra en IQ-test

En standard IQ-test begrenser seg, som vi dekker i hva en IQ-test faktisk måler, bevisst til et smalt bånd av resonnerings- og kunnskapsoppgaver nettopp fordi det er oppgavene som pålitelig korrelerer med hverandre og kan skåres mot en norm. Gardners rammeverk prøver å svare på et annet, bredere spørsmål — hvilke former menneskelig evne kan ta — og ble aldri bygget eller validert som et skåringsinstrument slik en IQ-test er. Emosjonell intelligens er det ene tilstøtende begrepet med sin egen, mer etablerte målingstradisjon, noe som er en del av hvorfor det behandles atskilt fra Gardners åtte.

Hvor det etterlater teorien

Teorien om multiple intelligenser leses i dag best som en pedagogisk filosofi med reell verdi i klasserommet, ikke som et vitenskapelig validert kart over hvordan intelligens er strukturert — begge deler kan være sanne samtidig. Er du nysgjerrig på hva en konvensjonell resonneringstest med én skåre faktisk sier om deg, måler vår aldersnormerte gratis IQ-test den generelle resonneringsevnen denne artikkelen kontrasterer med, og gir skåren og persentilen din på omtrent samme tid det tar å lese denne siden.